Politiet er tilbakeholdende med andre opplysninger enn at mannen i Tromsø ble observert med en påfallende atferd som ble rapportert til politiet av folk i byen, samt at han nå er for syk til å bli avhørt om handlingen han selv har rapportert og innrømmet.

I jaget etter enkle løsninger på komplekse problemer, er det lett å ty til diagnoser. Det fører til ytterligere stigmatisering av en allerede vanskeligstilt gruppe. Det gir høyere terskel for å oppsøke hjelp for dem som har plager og deres pårørende. Og det forhindrer at vi kan nå frem med tidlig hjelp til dem som trenger det.

Fakta om psykisk lidelser gir ikke grunnlag for å hevde at selv alvorlige psykiske lidelser er ensbetydende med vold og drap. I 2008 ble 29 drap utført i Norge. Det var det laveste tallet på 10 år. Normalt ligger antallet på noe over 40. Mange hevder at dette ofte er utført av ”psykisk utstabile", og at dette viser at disse menneskene er farlige. Enkelte politikere har tatt til orde for at man nå må verne samfunnet mot disse ustabile, og helst tvinge dem til langvarig sykehusbehandling langt vekk fra befolkningssentra. Men stemmer virkelig dette bildet av den livsfarlige psykisk ustabile? I følge avisenes egne oppsummeringer var det i 2008 to av 29 drap som er utført at folk med akutte diagnoser. I 2007 var det ett, i 2006-2003 har det vært to hvert år. Men slike oppsummeringer i avisen er jo ikke akkurat evidens.

Noe mer konkret har vi fra 2006 da Statens Helsetilsyn konkludert med følgende i forhold til sikkerhet innen psykisk helsevern i seg selv: ”Våre registreringssystemer gir ikke grunnlag for å fastslå at psykiatriske pasienter i særlig stor grad kan knyttes til alvorlige hendelser. Enkeltsakene har imidlertid stor gjennomslagskraft i media og kan få meget dramatiske følger for de involvere”

En fransk undersøkelse fra 2008 publisert på www.pubmed.gov viser til samme tendens: 15 prosent av drapstilfellerne i Frankrike er utført av personer med alvorlige psykiske lidelser.

Kjøtt på beinet får vi også av Rassmussen-utvalget som ble nedsatt i 1998 for å vurdere tilfeller av drap og andre alvorlige voldshandlinger foretatt av folk med diagnoser fra psykisk helsevern i perioden 1994-96. De fant 26 saker med totalt 14 dødsfall i denne tre års perioden. I samme periode ble det begått 102 drap totalt i dette landet (SSB). 86 %prosent av alle drap ble med andre ord begått av mennesker helt uten en diagnose fra psykisk helsevern. Forskerne i en liknende svensk studie som ble publisert i 2002 (som så på alle voldshandlinger i Sverige fra 1998-2000) konkluderte med at det var farligere å kjøre bil enn å omgås en med en alvorlig diagnose fra psykisk helsevern.

Likevel er vi redd disse menneskene. Senest for noen dager siden diskuterte jeg dette med noen venner. Når pasientene kommer med trusler og oppfører seg truende, ville omgivelsene naturlig nok oppfatte dem som farlige,. Holdningene gikk klart i retning av at samfunnet måtte verne seg mot disse menneskene, og at ”vi må slippe å ha dem gående rundt”. Det er ikke egentlig vanskelig å forstå at de tenker slik. Selvsagt skal man ikke som legperson gå inn i situasjoner der man opplever seg truet.

Trusler skal man alltid ta på alvor, og man skal tilkalle hjelp om man opplever å være i fare.Samtidig finnes det gode førstehjelpsråd også i slike situasjoner. Dette burde være like kjent for alle som hjerte/lungeredning. Pressen burde rette like mye oppmerksomhet mot å bringe dette ut til befolkningen som de er når de skriver om noen som har falt om på grunn av hjertestans. Vi vet at den viktigste årsaken til frykt og handlingslammelse er mangel på kunnskap og informasjon. Jeg er ganske overbevist om at kunnskap om diagnoser, og om hva vi alle kunne gjøre av enkle grep for å bidra til å roe ned en kritisk situasjon i møte med et menneske som var psykotisk, kunne vært svært mye mer nyttig å fokusere på enn krigstyper på førstesidene som fremstilte psykoser som noe livsfarlig. Dessverre selger det neppe like mye aviser.

Førstehjelp ved psykoser:

• Snakk i et rolig tempo og bruk vanlig stemme.
• Framfør ditt ønske om å være til hjelp, unngå å møte personen på en fiendtlig eller autoritær måte.
• Gi personen et tilbud, unngå konfrontering og trusler. Dette vil ofte øke frykt eller fremprovosere aggressiv atferd.
• Hold deg rolig og unngå å stå og trippe eller å opptre urolig med raske bevegelser.
• La personen bevege seg fritt i rommet, (f.eks. hvis han eller hun ønsker å gå raskt frem og tilbake i rommet).
• Vær oppmerksom på at personens symptomer eller frykt kan økes hvis du f.eks blander inn politiet i problemløsningen.