Kommentér dette blogginnlegget.

Noen ganger undertegnet han med navn og psykologtittel, andre ganger med navnet uten tittel. Vurderinger av andre menneskers svakhet opplevdes av noen som fordømmende og krenkende. Spesielt ble det fremhevet at det opplevdes ekstra belastende fordi det var en psykolog som uttalte seg. Psykologen mente at dette var en lukket side, og at de som ikke likte innholdet kunne holde seg unna. Forumet var etter hans syn like lukket som en pub. Han mente også at det var stor forskjell på om han undertegnet som psykolog eller ikke, selv om innleggene kom fortløpende på den samme siden. Uten tittel oppfattet han seg som mer fristilt, og ikke som fagperson . FER konkluderte med brudd på etiske prinsipper og viste i sin konklusjon blant annet til det ansvar psykologen har som representant for sin yrkesgruppe.

Nå mer enn 10 år senere er mer enn 2,5 millioner nordmenn på Facebook (FB). Det er flere grupper du kan være medlem av og du kan gi din støtte til ulike formål veldedige, politiske, kunstneriske, kommersielle, spøkefulle osv. Du kan også trekke diskusjoner inn i det antatt lukkede rom hvor du drøfter ulike tema med en spesielt invitert gruppe venner. Det er vanlig at nettsteder som åpner opp for debatt og kommentarer har sine etiske retningslinjer. Et eksempel på dette er nettiketteregler for psykologforeningen.no.

Det er også mange psykologer på FB, inkludert undertegnede. Og noen av mine venner der er psykologer. På FB forteller vi hverandre at vi har vært på ferie, har barn som har begynt på skole (forhåpentligvis uten bilder av andres barn uten at dette er klarert), har vært ute og jogget, at vi liker den siste boka til en eller annen forfatter og andre private ting som ikke har med yrket som psykolog å gjøre, og som således ikke berører fagetikken. Som privatperson er vi dog ikke fritatt fra etikken som blant annet viser til at vi skal utvise respekt for menneskers egenart, privatliv, rase, seksuell legning og livssyn.

Spørsmålet er hva som skal til for å si at det har oppstått en situasjon som inneholder en relevant fagetisk problemstilling. Så fort en psykolog uttaler seg om faglige spørsmål eller bruker vår psykologkompetanse i argumentasjonen, er vi forpliktet til å følge de fagetiske retningslinjer. I dette ligger det at det er ikke forbudt å drøfte faglige spørsmål på nettet eller andre steder. Det begynner å bli noen tiår siden det sto i våre etiske retningslinjer at faglige diskusjoner skulle holdes utenfor offentlighet og ”henvises til fagpressen”. Den gang hadde heller ikke pasienter innsyn i egen journal. Dette har som kjent endret seg. Det er positivt og ønskelig at psykologer er synlige i det offentlige rom og bidrar i samfunnsdebatten, men når vi gjør det har vi en forpliktelse til å integrere etiske vurderinger i det vi uttaler oss om.

I FER får vi fra tid til annen spørsmål om innholdet i diskusjoner psykologer fører på nettet. Det har blant annet vært tilfeller hvor psykologene tror de har ført diskusjonen i et lukket rom. Så er samtalen overhørt, lovlig eller ulovlig, av ”venners venner” som har blitt rystet over hva psykologene drøfter i det antatt ”lukket rom”, og innholdet gjøres kjent også for FER.

Et eksempel er psykologen som ber sine psykologvenner om veiledning i en vanskelig sak der han opplever det vanskelig å komme i allianse med en pasient. Saken var godt anonymisert og det var lite sannsynlig at pasienten skulle kunne kjenne dette igjen. En av psykologens venner ble allikevel så rystet av diskusjonen som hun mente var lite respektfullt overfor pasienten, at hun tok kontakt med FER. Rådet ga tilbakemelding til psykologen om de etiske forpliktelsene og minnet om ansvaret som psykolog og særlig viktigheten av å vise respekt for pasientens rettigheter og verdighet. Et annet eksempel er diskusjon i forhold til andre faggrupper eller andre instanser, for eksempel samarbeid mellom PPT og BUP, er det ok at psykologer blant sine venner på nettet gir uttrykk for mistillit til andre faggrupper eller instanser?

Det relevante etiske spørsmålet i denne saken er om vi ville valgt samme stil, ordvalg, åpenhet i denne drøftingen dersom våre pasienter satt og lyttet? Har diskusjonen et saklighetsnivå som ville være egnet for en faglig diskusjon i avisen? Dersom svaret er nei på begge disse spørsmål, er det allikevel greit at diskusjonen foregår bak det vi tror er lukkede dører? Er det psykologens ansvar dersom noen tyvlytter?

Gå til Nina Dalens etikkblogg.